Jeg skriver mye om Blaze, men vi har jo en hund til her i familien vår, Devlin. Han gjør en hel masse for meg og det å ha en staffe gutt som egentlig hjelper veldig til med oppdragelsen av pøbelen Blaze er fantastisk.
Det Devlin egentlig gjør da og har gjort siden vi henta Blaze, er å leke med han. Det er ikke heftig ukontrollert lek, neida den er rolig og fin. Vi kan sitte å se på hvor de tar på hverandre, det er som om det hele går i sakte film. Veldig lite lyd. Devlin kan plutselig finne på å erte Blaze litt, men mest er det Devlin som blir med når Blaze har gjort en skikkelig insats for å få han med. Ofte ligger bare Devlin og holder en leke mens Blaze drar han med seg. Det er et fantastisk samspill mellom de to gutta, og Blaze er fult klar over at Devlin bestemmer. Det har aldri vært noen slossing på dem to, bare lek. Men virker som om Devlin har vist sin tyngde gjennom leken. Også har han en så rolig og trygg måte å være på som nok hjelper Blaze. Skvetter Blaze av en ting, da traver Devlin bort til der Blaze ble skremt for å sjekke. Som regel er det jo ingenting og det viser Devlin da veldig tydelig, med samme trygge travet sitt.
Blaze prøver noen ganger å løpe rundt Devlin og gjete han, dulter borti noen ganger også. Men Devlin, han er like rolig og tålmodig.
Nøkkelordene om Devlin er nettopp trygg og tålmodig. Det er veldig skjeldent han sier ifra voldsomt til Blaze, han trenger egentlig bare å stramme seg opp fra nese til hale og det signalet tar Blaze.
Så tusen takk til Devlin for at han hjelper oss med oppdragelsen av pøbelen! For å oppdra et barn trenger man en hel landsby er det noe som heter, og her er hele familien med på å oppdra.
