fredag 8. mai 2015

Midt oppi alt, en glede!

Det er en stor utfordring å gå uten hund, ser hvor mye det har hjulpet meg i hverdagen å trene og aktivisere hundene jeg har hatt. Selvom de alle har vært utfordrende å drive med så har det vært noe å drive med når ting har gått meg imot. Jeg får låne Gonzo og Devlin sørger for at man får rikelig med kos, men blir ikke på samme måten uansett.
Men begynner å se enden på ventetiden nå, først ut er ultralyd. Oppdretterne er kjempe fine med at de oppdaterer oss og har holdt ut med våre spørsmål om hvordan det går. Er virkelig glad for å ha funnet "min" oppdretter.

Jeg får rett som det er oppdatering på Scottemannen. Å, så glad jeg er for at han har funnet hjemmet sitt! Jeg og sambo snakker stadig på det at vi gjorde rett med å gi han muligheten til å få sin egen familie, og være familiehund.
Han har blitt rolig, ungene er stolte av han og viser han frem, han får mye fysisk aktivitet sammen med at de pussler med det han kan. Nå har de begynt på kurs, og fått masse skryt om han.
Det varmer, og jeg vet ikke hvem av oss som er mest takknemlig. Det var et sjansespill å prøve å omplassere han, man vet jo ikke hvem folk er. Men jeg har vært heldig her, og det har Scott også.
Det var vondt å måtte innse at vi ikke fikk til det vi ville sammen, men med tanke på utfordringene han hadde når han kom. Livredd biler og bilkjøring, fikk ikke roa om natta, vanskelig å få til å spise, stress og frustrasjon osv osv så vet jeg hva som mest sannsynlig ville skjedd med han om jeg ikke hadde kommet over han og hjulpet han over mye av utfordringene. Og nå kan en liten familie har stor glede av luringen, og han av dem. Det er mye bedre enn hva som mest sannsynlig ville skjedd om jeg ikke hadde tatt han.