Third time's the charm!

Som mange har fått med seg var Nannysen min uheldig på ei trening og vridde noe så hun fikk vondt. Men røntgen viste ingen forverring av HD eller forkalkningene. Nå er hun helt fin igjen, bortsett fra at hun er VELDIG usikker, nesten redd i haller. Og da spesielt sammen med meg og leke, da det var dette som var med når hun fikk vondt. Etter å ha prøvd å se etter en løsning, så ser det ut til at det skal veldig mye arbeid til å få henne trygg igjen i hall. Mange vil si det er jo bare et lite problem osv. Ja det er det, men hvordan ville dere følt dere om hunden deres var redd dere på trening? Og dere ikke visse hva godt man kunne gjort for den lille? Tenk litt på den før dere gjør opp en mening. For noen vil nok si jeg gir opp en super hund. Men jeg ser ikke et sneven av håp i henne om å få til haller igjen, så da er hun pr. dags dato en familie hund. En ung pensjonist som skal bare nyte livet og de tingene det har å by på. Noen ganger må man bare gjøre det som er best for seg og hunden, akkurat nå er det det beste for henne.

Men over til det som har skjedd de siste dagene. Når man er vant med å fly rundt på treninger med hund og plutselig har en pensjonist i hus, da vurderer man å begynne å strikke selvom man ikke kan det. Har surra litt rundt i tankene om en Malle tispe, men kom frem til at det var kunne bli litt heftig. Surra rundt på finn.no en kveld, to kvelder, tre kvelder. Titta på border colliene da, selvom jeg ikke skal ha det igjen! Plutselig kommer suget i magen, sommerfugler og alt mulig rart. Det var en virkelig god magefølelse! Der står det en liten border luring med ørene til alle kanter, men blikket hans..å det blikket! Leser, lurer, vurderer, diskuterer med sambo. Sambo ringer, dama virker ok og tenker hund litt slik som oss. Så dagen etter kaster vi oss i bilen kl halv seks om morran, road trip til Ålesund! Ingen vet noe, hvorfor ikke? Tja, noen ganger ønsker man bare å holde ting litt for seg selv til ting er sikkert.

Vi kom til slutt til Ålesund, krabba oss over til en av øyene og fikk titte på valpene. Tre var igjen, om jeg ikke fikk DEN kontakten med noen så sku vi bare snu. Men den lille luringen ble med oss hjem. Spydde to ganger, og sov på fanget på turen hjem. Litt usikker og verden var skummel en stund.
 Lille luringen blir tre mnd 26. des, og skal lyde (etterhvert vel og merke) navet Scott.

I går prøvde jeg meg på sitt, han fikk til slutt uten så mye om og men en forståelse for det. I dag har det vært bakover dekk, sitt og stå fra dekk. Han har mye krutt i et kvarter så må han ha en liten blund. Devlin har satt han på pent på plass alt, og Nanny syns vi skal levere han tilbake, men det har bedra seg litt i dag.

Så da får vi tro det er som dem sier; Third time's the charm!