Ettertanke...

Da jeg fylte 13 fikk jeg min aller første hund. Vel og merke etter å ha lest en tykk bok ang hund, hundeoppdragelse og lydighet. Nå 13 år etter kom jeg til å tenke på, hvilken instruktør husker jeg best, hvem inspirerte meg, hvem fortalte meg hva en hund var, hvem behandlet meg akkurat som de voksne som gikk på de samme kursene?
Det er ikke få jeg har vært borti, har lært litt forskjellig av alle. Husker vel alle på et vis. Blant annet en ung dame på et av kursene. Hun var mild, men bestemt. Et typisk lydighets menneske som har drevet en stund. Kanskje derfra jeg har holdningen min.
Sammen med henne var det en mann. Var på samme måte som damen. Typisk lydighets kar. Var imponerende å se hunden hans ligge i bilen løs, og det kom når han ropte, og løp i bilen igjen når han var ferdig. Disse to var jeg på kurs med når je var i ungdoms årene. Alle vet hvor viktig det er å bli sett i den tiden. Sitter igjen med følelsen av å ha blitt det av de to. Dem la litt grunnlaget for videre læring. Gikk flere kurs hos denne mannen, til og med pappa syntes han hadde greie på hund. En hund var en hund. Det var rett og galt, men mest rett for hundene. Det var lov å si nei, sette grenser. Men samtidig lærte man viktigheten av ros etterpå.
Ikke alle instruktører har klart å sette igjen et stort inntrykk. Har tatt med meg noe fra alle.

Lærte meg agility på en uke i hemsedal, med to stykker som var med å startet det hele. Kaste utrolig mye, mange gode tips som jeg fortsatt bærer med meg til den dagen jeg igjen finner en agility bane.

Andre som je husker godt er to svensker på et helgekurs i konkurranse lydighet. Dem var lette å forstå, hadde klare måter å gjøre/lære inn en øvelse på, forklarte grundig. Lydighet ble brått litt enklere.
På det kurset var det en som gikk med en golden. Lite visste jeg at noen år etter skulle jeg stå i hemsedal og ha han som instruktør.
Han hadde samme som svenskene, men samtidig en inspirerende energi. Han hadde med seg ei dame som egentlig også skulle instruere, men desverre var det ikke mye hun fikk gjort det. Men lærte en del av dem begge.

Og de to som sitter på elverum, de er en stor inspirasjon og jeg lærer alltid noe når jeg er der. Det beste er der måten man blir sett på, og tatt vare på.

Andre kan jeg huske negativt, sa ikke hvordan ting egentlig var, lite inspirerende så det nesten virket som om dem ikke ville være der. Noen igjen har tatt grundig feil om hunden jeg har stått med. Skjønner hvor lett det er å komme til gale sluttninger, men noen ganger er det faktisk best å gå inn i seg selv og henvise videre! Man blir ikke du mindre menneske av å innrømme at her kan jeg komme til kort, dra dit en tur og få en mening til. Man er faktisk et mye mye større menneske da og sjansen for at man får tilbakemelding om hva det var som skurra er da stor. Dermed lærer mann noe også.
Skulle ønske flere instruktører hadde samme oppfatning.

Men i ettertankens tid så spør jeg meg selv, hva ville den og den syntes nå. Ville dem vært stolte av å ha inspirert noen til å holde på så lenge? At en og den ga meg en grunnmur? At de og de ga meg mere kunnskap å bygge videre på?
Hvilke råd hadde jeg fått videre? Morsomme tanker å spinne på. Det er nok ikke bare jeg som sitter med disse.

Takk for alle timene instruktører jeg har vært borti! Har alltid lært et eller annet!