Turer i skog og mark..

Ja nå lurer vel noen på, hvorfor skrive om tur i skogen..er vel normalt det? Vel...jeg har sett hvordan helsen til Nanny er blitt bedre.
Har en stund nå gått tur nesten hver dag med staffene i skogen, løse så dem kan løpe utenfor stien og få mest mulig trening av musklatur og ledd. Devlin har faktisk utviklet seg mentalt også. De første gangene så han ut som et ? når Nanny løp i skråninger. Hvorfor gjør man slik da, mye enklere å gå på stien liksom. Men nå er det han som løper minst på stien, men alltid så han ser meg og jeg ser han.
Han har også blitt bedre i stegene sine etter turer. Det er jo selvfølgelig bare slikt vi som bor med han ser, men allikevel det er der.

Nanny fikk seg en massasje i går med strekking og tøying. Og da merket jeg og så godt at hun har blitt mykere. All ære til turene i skogen! Merket ikke store motstanden når jeg strakk henne, men tok det veldig pent. Hun har jo også blitt tynnere, og musklene har blitt mer fremtredende. Det er så godt å se at det hjelper.
Samme med henne som på Devlin så er stegene blitt bedre, men merker at noen dager er det trått å gå den lille strekken nedover veien etter runden i skogen.



Det er virkelig godt å se at det hjelper det man prøver på. Er tungt å få til å gå tur hver dag på morran, men med to staffer som også trenger det så går det greit. Dem har jo begge fått MYE energi på morran og, så når dem ikke får tur så løper de rundt inne til og med.

Trening av Nanny, med litt krydder

Ikke ofte jeg får den opplevelsen jeg gjorde i dag, så da må jeg skrive om den!

Var på vårt faste sted på Mjøsstranda nedenfor et kapell på Gjøvik. Nanny var i fult fokus på meg og sin arbeidsoppgave. Hun er en veloppdragen frøken på 3 år, som er veldig på når hun trener med masse fokus på oppgavene hun får.
Vi er blitt godt vante med syklister, skolebarn, smårollinger, voksne folk, gamle folk og ikke minst hunder som går forbi. Vi trener der mye på grunn av fine forhold og akkurat passe forstyrrelser. Veldig skjeldent kommer det løse hunder dit også.

Mens vi da sto og skulle begynne på oppgaven igjen, hørte jeg langt der borte på parkeringsplassen en dame som ropte. Ble etterhvert var på at det var til meg, om jeg kunne ta hunden min i bånd. Ehm..jeg har kontroll på min, og det vistes godt egentlig der hun satt som et tent lys. Damen og antageligvis ungen hennes begynte å ta ut noen små hunder fra bilen, tre stykker tror jeg. Med en bjeffing uten like og løp frem og tilbake i båndene. Nanny satt fortsatt og vi venta litt i spenning på at dem skulle gå forbi. Men neida hun skulle jo fikse noe i bilen og greier. Da tok jeg en repetisjon til, rute trening drev vi med. Gidder ikke å stå der i fem min å vente i spenning på at noen skal gå forbi.
Dama ble nok veldig skremt av at jeg kunne ha hunden min løs, jeg kommanderte høyt å tydelig for å "si ifra" at jeg har kontroll. Dem tok en tur på kirkegården og ikke forbi oss.

Vet ikke helt hva hun forventet, at jeg skal avbryte hele treninga for at hun skal gå forbi med tre uoppdragne små tasser? Nei, jeg tar den plassen jeg er tiltenkt her på denne jorda og har hunden min løs MED kontroll. Og aldri er jeg blitt ropt sånn til, hun tok seg ikke en gang tid til å komme bortil og spørre litt penere. Da kunne jeg forklart en del om at hun er under full kontroll, hører på nei og spiser ingen små hunder til middag. Regner egentlig med at det ikke var så farlig å gå akkurat der vi stod da jeg...

Men bortsett fra denne spesielle opplevelsen som utmerket seg fra alle de løse hundene vi har sett siden snøen forsvart på Mjøsstranda, så var treningen bra. Vi beholdt fokuset!

Ettertanke...

Da jeg fylte 13 fikk jeg min aller første hund. Vel og merke etter å ha lest en tykk bok ang hund, hundeoppdragelse og lydighet. Nå 13 år etter kom jeg til å tenke på, hvilken instruktør husker jeg best, hvem inspirerte meg, hvem fortalte meg hva en hund var, hvem behandlet meg akkurat som de voksne som gikk på de samme kursene?
Det er ikke få jeg har vært borti, har lært litt forskjellig av alle. Husker vel alle på et vis. Blant annet en ung dame på et av kursene. Hun var mild, men bestemt. Et typisk lydighets menneske som har drevet en stund. Kanskje derfra jeg har holdningen min.
Sammen med henne var det en mann. Var på samme måte som damen. Typisk lydighets kar. Var imponerende å se hunden hans ligge i bilen løs, og det kom når han ropte, og løp i bilen igjen når han var ferdig. Disse to var jeg på kurs med når je var i ungdoms årene. Alle vet hvor viktig det er å bli sett i den tiden. Sitter igjen med følelsen av å ha blitt det av de to. Dem la litt grunnlaget for videre læring. Gikk flere kurs hos denne mannen, til og med pappa syntes han hadde greie på hund. En hund var en hund. Det var rett og galt, men mest rett for hundene. Det var lov å si nei, sette grenser. Men samtidig lærte man viktigheten av ros etterpå.
Ikke alle instruktører har klart å sette igjen et stort inntrykk. Har tatt med meg noe fra alle.

Lærte meg agility på en uke i hemsedal, med to stykker som var med å startet det hele. Kaste utrolig mye, mange gode tips som jeg fortsatt bærer med meg til den dagen jeg igjen finner en agility bane.

Andre som je husker godt er to svensker på et helgekurs i konkurranse lydighet. Dem var lette å forstå, hadde klare måter å gjøre/lære inn en øvelse på, forklarte grundig. Lydighet ble brått litt enklere.
På det kurset var det en som gikk med en golden. Lite visste jeg at noen år etter skulle jeg stå i hemsedal og ha han som instruktør.
Han hadde samme som svenskene, men samtidig en inspirerende energi. Han hadde med seg ei dame som egentlig også skulle instruere, men desverre var det ikke mye hun fikk gjort det. Men lærte en del av dem begge.

Og de to som sitter på elverum, de er en stor inspirasjon og jeg lærer alltid noe når jeg er der. Det beste er der måten man blir sett på, og tatt vare på.

Andre kan jeg huske negativt, sa ikke hvordan ting egentlig var, lite inspirerende så det nesten virket som om dem ikke ville være der. Noen igjen har tatt grundig feil om hunden jeg har stått med. Skjønner hvor lett det er å komme til gale sluttninger, men noen ganger er det faktisk best å gå inn i seg selv og henvise videre! Man blir ikke du mindre menneske av å innrømme at her kan jeg komme til kort, dra dit en tur og få en mening til. Man er faktisk et mye mye større menneske da og sjansen for at man får tilbakemelding om hva det var som skurra er da stor. Dermed lærer mann noe også.
Skulle ønske flere instruktører hadde samme oppfatning.

Men i ettertankens tid så spør jeg meg selv, hva ville den og den syntes nå. Ville dem vært stolte av å ha inspirert noen til å holde på så lenge? At en og den ga meg en grunnmur? At de og de ga meg mere kunnskap å bygge videre på?
Hvilke råd hadde jeg fått videre? Morsomme tanker å spinne på. Det er nok ikke bare jeg som sitter med disse.

Takk for alle timene instruktører jeg har vært borti! Har alltid lært et eller annet!

Rally lydighet!

Nanny er blitt meldt på til rally lydighets stevne på Lillehammer, 27. Oktober. Vi kaster oss i det med alle seks beina! Har ikke akkurat trent så mye rally så det blir spennende. Skal hvertfall prøve å fullføre denne gangen da.

Samtidig som vi trener til det så må man jo trene på vanlig lydighet. Treningene består som regel nå av fokus på at hun skal klare å ta imot ros uten å ta helt av og noe så "kjedelig" som vendinger på stedet. Der får vi også trent på at rumpa ska være helt nede. Men alt dette får man igjen for senere.
Vi tar også litt sporing på treningene. Målet er at hu skal bli tryggere på seg selv, at hun får til på egenhånd. Det vil ta tid og tålmodighet, men det får vi igjen for senere også. Så med andre ord, vi pusser på og gjør grunnmuren stødigere.

Jeg innrømmer det..

Jeg har kjøpt en genser til Nanny. Et klesplagg!
Men den har sine funksjoner! Er lang nok under til at såret er beskyttet, den går over albuene og hun får en viss varme i ryggen sin og forran i brystet. Så da går det bedre å holde varmen når vi har varmet opp.