Midt oppi alt, en glede!

Det er en stor utfordring å gå uten hund, ser hvor mye det har hjulpet meg i hverdagen å trene og aktivisere hundene jeg har hatt. Selvom de alle har vært utfordrende å drive med så har det vært noe å drive med når ting har gått meg imot. Jeg får låne Gonzo og Devlin sørger for at man får rikelig med kos, men blir ikke på samme måten uansett.
Men begynner å se enden på ventetiden nå, først ut er ultralyd. Oppdretterne er kjempe fine med at de oppdaterer oss og har holdt ut med våre spørsmål om hvordan det går. Er virkelig glad for å ha funnet "min" oppdretter.

Jeg får rett som det er oppdatering på Scottemannen. Å, så glad jeg er for at han har funnet hjemmet sitt! Jeg og sambo snakker stadig på det at vi gjorde rett med å gi han muligheten til å få sin egen familie, og være familiehund.
Han har blitt rolig, ungene er stolte av han og viser han frem, han får mye fysisk aktivitet sammen med at de pussler med det han kan. Nå har de begynt på kurs, og fått masse skryt om han.
Det varmer, og jeg vet ikke hvem av oss som er mest takknemlig. Det var et sjansespill å prøve å omplassere han, man vet jo ikke hvem folk er. Men jeg har vært heldig her, og det har Scott også.
Det var vondt å måtte innse at vi ikke fikk til det vi ville sammen, men med tanke på utfordringene han hadde når han kom. Livredd biler og bilkjøring, fikk ikke roa om natta, vanskelig å få til å spise, stress og frustrasjon osv osv så vet jeg hva som mest sannsynlig ville skjedd med han om jeg ikke hadde kommet over han og hjulpet han over mye av utfordringene. Og nå kan en liten familie har stor glede av luringen, og han av dem. Det er mye bedre enn hva som mest sannsynlig ville skjedd om jeg ikke hadde tatt han.

Update...

Mye har skjedd siden siste innlegg, har liksom ikke helt fått meg til å blogge.
I jula bestemte jeg meg for å ta en avgjørelse ang Scott. Gullet mitt som jeg har tviholdt troen på i to år, kjempa for at han skulle takle miljøene rundt seg, gått masse kurs og hatt forskjellige privattimer med. Etter endeløse treninger så hadde jeg vanskeligheter med å se noen spesiell bedring siste året. Og for å nå de målene jeg har satt meg så må jeg ha en miljøsterk hund, det hjelper lite at den går som en gud når vi er alene. Scott begynte å virke sliten og kanskje lei. Etter at han fikk pause i jula fra trening så slappet han av og så ut til å trives godt med turer og kos i sofaen.
Avgjørelsen ble at han skulle omplasseres om vi fant riktig hjem. Etter kort tid så kontaktet en dame meg og fortalte om seg og sin lille familie. De kom oppover og hilste på, Scott hadde sjarmert dem bare ut ifra bilder så man kan tenke seg hvordan det ble når dem lekte med han og trente han litt.
I går kom dem for å hente han for å være med han hele vinterferien sin, så ting ble lettere for han. Vi ringte dem i går kveld og det gikk kjempe fint. Han hadde lagt seg mellom stua og gangen for å ha oversikt mellom 1. og 2. etasje, der hadde han sovnet..og sov lenge. Vi fikk bilde av han og han lå rett ut som han pleide her.

Så nå skal jeg gå et halvt år ca uten å ha egen hund å trene. Devlin kommer jo til å få kjørt seg litt med trening og turer, men han begrenser det hele litt liksom. Jeg har tatt opp strikking, og driver med en kjole, målet er å få til å strikke sokker før valpis kommer! Det ble også heftig bestemt her at jeg skal trene også, så Elixia får besøk to ganger i uka enn så lenge. Morro er det når man ser god fremgang for hver gang. Så noe har jeg å ta meg til, selvom det føles ut som om jeg henger i løse lufta uten å ha noe å ta meg til. Ja også selge unna en del hundeutstyr som valpis ikke får mulighet til å bruke noen gang, for så å kjøpe noe valpis kan bruke!
Også driver jeg med en ny blogg, det blir ny rase, nytt team navn og en ny begynnelse.

Takk til alle som har støttet meg i min avgjørelse ang Scott, familien min, treningsvennenene mine. Betyr utrolig mye å få den støtten i en avgjøresle som er så vanskelig som dette var.